Vestens visdomstradisjon har sitt opphav i Det gamle Egypt, pyramidenes og sfinksens hjemland.
I Bibelen kan vi lese at Moses ble oppfostret som Faraos sønn og fikk opplæring av det egyptiske presteskapet før han utvandret og etablerte jødedommen. Kabbalah, jødedommens hemmelige lære, sier derfor at tradisjonen deres stammer fra Egypt.
Det samme gjør alkymi. Selve ordet alkymi har sin opprinnelse i det gamle navnet for Egypt – Km.t’ De greske filosofene hentet inspirasjon fra Egypt og kalte egypternes hemmelige lære om den fysiske verden for Chmeia, som betyr «fra Egypt». Araberne overtok det greske ordet, slik at det ble al-kīmīā (الكيمياء) på arabisk. Derfra fant ordet veien inn i latin og moderne europeiske språk. Alkymi og kjemi betyr altså «Den egyptiske kunsten».
Grekernes esoteriske lære ble kalt for hermetisme, etter den greske guden Hermes. Det var en hemmelig lære som ikke skulle formidles åpent til alle og enhver. Den dag i dag bruker vi ordet «hermetisk» og «hermetikk» om noe som er innelukket og avstengt fra den ytre verden. Platon og andre greske filosofer kan fortelle at den greske Hermes er den samme som den egyptiske visdomsguden Thot eller Te-Huti, og at den hermetiske læren opprinnelig stammer fra Egypt. Både Platon, Pythagoras og flere andre greske filosofer dro til Egypt og mottok opplæring.
Dermed har både Vestens religion, naturvitenskap og filosofi sine røtter i Det gamle Egypt.
På 1400-tallet ble skriftsamlingen «Corpus Hermeticum» utgitt på latin. Dette er Vestens mest betydningsfulle bok noensinne, etter Bibelen. De hermetiske skrifter ble nedskrevet i Egypt rundt vår tidsregnings begynnelse. Dermed er skriftene «bare» et par tusen år gamle, men de inneholder egyptisk mysterielære fra de eldste tider. Tolkning av inskripsjoner på pyramidevegger viser klare paralleller mellom de gamle egypternes religion og de hermetiske skrifter, selv om språket selvsagt er annerledes. De gamle egypterne formidlet læren ved hjelp av bilder og symboler, mens forfatterne av de hermetiske skrifter brukte filosofi og logikk.
Etter publiseringen på 1400-tallet ble «Corpus Hermeticum» lest av en lang rekke betydningsfulle personligheter i Europa: Pico della Mirandola, Nicolaus Copernicus, Leonardo da Vinci, Albrecht Dürer, Giordano Bruno, Paracelsus, Tycho Brahe, Erasmus av Rotterdam, John Comenius, Johannes Kepler, Galileo Galilei, Francis Bacon, forfatteren av Shakespeares verker, Isaac Newton, Gottfried Leibniz, Baruch Spionza, og så videre – disse personene skapte en europeisk kunnskapstradisjon og la grunnlaget for moderne vitenskap, den industrielle revolusjon, humanisme og demokrati. Og på tvers av landegrenser og århundrer som skiller dem, har de alle én ting felles: de hadde lest og studert De hermetiske skrifter.
Copernicus blir holdt for å være den som skapte det heliosentriske verdensbildet, altså at Solen står i midten mens Jorden og de andre planetene sirkulerer rundt.
Men også Copernicus hadde studert De hermetiske skrifter, og der kunne han lese at Solen befinner seg i sentrum. Det følgende sitatet er fra den hermetiske traktaten «Asclepius til Kong Ammon»: «Solen er plassert i sentrum av Kosmos og bærer det som en krone. Lik en dyktig kusk styrer Solen vognen til Kosmos; Solen har festet tømmene til seg selv, og slik sørger den for at Kosmos ikke kommer ut av kontroll.» Her har vi både det heliosentriske verdensbildet og en poetisk beskrivelse av gravitasjonskraften.
Copernicus la frem sine oppdagelser i 1543, i boken «De Revolutionibus Orbium Coelestium». I begynnelsen av boken, der forfatteren for første gang presenterer den nye modellen av solsystemet, henviser han til Hermes Trismegistos. Copernicus kaller her Solen for «Trimegistus visibilem Deum», eller Trismegistos’ synlige Gud. Dette blir vist på illustrasjonen nederst i denne blogg-teksten.
Copernicus jobbet med boken i flere ti-år, så det er et grundig og gjennomarbeidet verk. Det er ingen tilfeldighet eller plutselig innfall at han henviser til hermetismen på samme bokside som han presenterer den nye modellen av solsystemet. Med denne referansen ville Copernicus vise til en viktig inspirasjonskilde, en kilde som også plasserer Solen i sentrum.
Kvantefysikkens pionerer hentet også inspirasjon fra hermetismen. Det gjelder særlig Wolfgang Pauli, som fikk Nobelprisen i fysikk i 1946. I brevveksling med Carl Gustav Jung kommer han stadig tilbake til hermetisme og alkymi, og da særlig Rosenkors-filosofen, alkymisten og hermetisten Robert Fludd. I et brev til Jung datert 30.10.38 skriver Pauli: «Blant bøker som omhandler alkymi er det særlig dem fra 1600-tallet som interesserer meg, og da i første rekke Fludds bøker på grunn av symbolikken han bruker».
I høst ble boken «Kybalion» utgitt av Visdomsskolen. Her presenteres hovedelementene i Den hermetiske læren i et moderne språk, tilpasset dagens lesere. I bokens vedlegg vil du finne tre av de mest sentrale hermetiske skriftene oversatt til norsk.
Nedenfor ser du et utdrag fra Nicolaus Copernicus’ «De Revolutionibus Orbium Coelestium» som ble utgitt i 1543. Her presenteres det heliosentriske verdensbildet for første gang siden Antikken. På fjerde linje nedenfor illustrasjonen ser vi henvisningen til Hermes, der det står «Trimegistus visibilem Deum», som betyr at (Solen er) Trismegistos’ synlige Gud.
